Borgervæpning og frivillige avdelinger

OBS! Denne siden er ikke komplett!

Selv om hæren og marinen hadde hovedansvaret for forsvaret av Norge under Napoleonskrigene, fantes det en rekke halvmilitære 'Hjemmeværns-organisasjoner'. Det er tydelig at myndighetene mente at en omfattende, nesten total mobilisering kunne bli nødvendig for å hive ut svenskene og bryte den engelske handelsblokaden. Det var både lovbestemte og frivillige avdelinger. Byfolk var jo fritatt for ordinær militærtjeneste den gangen. I stedet hadde byene et Borgerværn, og kanskje en ridende Borgergarde. I tillegg kom ymse 'frikorps' i form av frivillige jeger- og artilleriavdelinger. Grev Wedel-Jarlsbergs frikorps var det eneste som var rekrutert utenfor byene.(2)

Den eneste av disse avdelingene som faktisk kom i kamp var et noe spesielt frikorps fra hovedstaden: Christiania Frivillige Ridende Artillerikorps. Det var et beredent Amusettbatteri organisert av kjøpmann Ludvig Mariboe.(2)

Langs kysten ble folk organisert i 'Kystværn', som skulle hindre fientlig aktivitet langs kysten.

Helt siden Christian IV's tid var bøndene pålagt en våpenplikt. Dvs. de måtte for egen regning skaffe seg bestemte våpen. Denne ordningen fikk ingen konsekvens under Napoleonskrigene, men våpenplikten ble først opphevet i 1814! Helt til 1805 ble det avholdt 'våpenting' hvor man talte opp og kontrolerte bøndenes utstyr. De siste forskriftene fra 1731 påla bøndene å ha flintlåsbørse og kårde, evt. stridsøks (!) og kårde.(3)


Borgervæpning. Borgergarder. Artillerikorps. Frikorps. Kystværn.

Borgervæpning (2)

Utover 1700-tallet ble det, med vekslende hell, opprettet et permanent borgerværn i byene. I forbindelse med Napoleonskrigene ble alle reorganisert og 'strammet opp' i 1801. Borgerværnet ble delt i to:

 

  • 1.Avdeling
    De egentlige 'Borgerne', dvs. kjøpmenn, håndtverkere ol. Disse ble etter 1801 uniformert og militært organisert. Hovedoppgaven var å holde ro og orden i byen.
  • 2.Avdeling
    2.avdeling var den delen av den mannlige befolkningen som ikke var med i 1.avdeling. De ble bare trenet i krigstid og hadde som oppgave å beskytte byen mot ytre fiender. Bevepningen var gjerne uensartet og uniformeringen sporadisk.
Etter 1801 var det borgerværn i Arendal, Bergen, Bragernes (Drammen), Christiania, Kristiansand, Kristiansund, Fredrikstad, Halden, Holmestrand, Kragerø, Larvik, Molde, Moss, Sandefjord, Skien, Stavanger, Strømsø (Drammen), Trondhjem, Tøndsberg og Risør. I 1808 ble det også, opprettet borgerværn i Tromsø. Kongsberg hadde en liten ridende æresgarde.

Ridende Borgergarder

Disse ridende avartene av borgervæpningen ble gjerne til som æresgarder ved kongelige besøk. Kongsberg er et spesielt tilfelle fordi byen ikke har ordinær borgervæpning. Bergen fikk ridende borgergarde i 1815. Disse avdelingene var gjerne forbeholdt 'byens beste menn'.
  • Cristiania Ridende Borgergarde
  • Drammen Kongelige Borgergarde
  • Kongsberg Ridende Jegerkorps
  • Trondheim Kongelige Borgergarde (fra 1810)
  • Stavanger Frivillige Borgergarde (uoffisiell)

Artillerikorps

Havnebyene skaffet gjerne et lite kystbatteri som dekket havnen og/eller innseilingen. Mange av disse står det fortsatt, dog som 'turistmagneter'. Kanonene ble gjerne bemannet av frivillige borgere eller '2.avdeling'.(2) I mange byer var det et klart sosialt skille mellom Infanteristene (borgerne) i borgervæpningens 1. avdeling og artilleristene uten borgerskap.(4)

Et unntak var som sagt Christiania Frivillige Ridende Artillerikorps, som var noe hæren faktisk hadde behov for! Derfor ble batteriet faktisk brukt i strid, og de gjorde god nytte for seg også. Den 68 mann store avdelngen (i 1809) brukte 1 punds amusetter. Men til forskjell fra hærens amusettmannskaper forflyttet de seg på hesteryggen. Derfor hadde de altså større mobilitet enn 'fotgjenger'-kolegaene.


Frikorps

Frikorpsene var gjerne frivillige jegeravdelinger, som var ment å skulle inngå i felthærens oppsetning. Bortsett fra Wedel-Jarlsbergs korps i Bærum var alle rekrutert i byer med borgerværn. Christiania Frivillige Ridende Artillerikorps (se over) var også egentlig et frikorps. De frikorpsene som er nevnt i forbindelse med Søndenfieldske Armegruppe i 1809 var(1):

 

  • Bærumske Jegerkorps, 150 mann. (Grev Wedel-Jarlsbergs frivillige Jægerkorps)
  • Christiania Ridende Artillerikorps, 68 mann.
  • Christiania Jegerkorps, 67 mann.
  • Fredrikshalds Jegerkorps, 20 mann. (Prinds Christians frivillige Jægerkorps)
  • Drammens Jegerkorps, 50 mann.
Men ingen av disse var mobilisert! Avdelingene på vestlandet og i Trøndelag er ikke med i listen over(2):

 

  • Trondheim Frivillige Jegerkompani
  • Det Kongelige Frivillige Røroiske Bergjægerkorps
Bergjegerne på Røros skulle hindre svenskene i å ta eller ødelegge kobbergruvene.

Kystværnet

Under Napoleonskrigene var vi utsatt for en omfattende og intens blokade av den engelske marinen.(1) I 1801 blåste man liv i de gamle bestemelsene om folkeoppbud, og laget et kystværn som skulle hindre fientlige skip i å plyndre kystområdene.
Tallmessig var dette en omfattende mobilisering, men mannskapene var dårlig utstyrt og trenet. De fleste hadde pike (spyd) eller jernpigger, de øvrige 'maadelige' geværer. Disse avdelingene skulle ikke gjøre noe utover å 'værge hus og hjem', og ble derfor bare trenet 2 timer på kirkebakken hver søndag. De skulle "kun læres at kunde lade fornæmligt og efter godt taget sigte, skyde sitt Gevær af", "Arm ved Arm ved siden av hinanden i en hastig Gang bevege sig fremad" og i "2 a' 3 geledder enten med feldet Gevær eller Pike i et kort løb kunde bryde ind paa en Fiende som de see sig stærk nok at kunde overmande".
"Kystmilicen" ble strengt regulert, men det ser ikke ut til at alle tok tjenesten like alvorlig. Det finnes beretninger om folk som ikke ville trene i dårlig vær, og avdelinger som nektet å rykke frem mot fienden.(4)

Som eksempel på organiseringen hadde Bergens Stift hele 12.050 mann i kystværnet i 1809! De var organisert slik(4):

  • 1. Divisjon, Søndre Bergenhus Amt.
    6 Seksjoner, fra Ryvarden til Stord.
  • 2. Divisjon, Søndre Bergenhus Amt.
    8 Seksjoner, fra Korshavn til Reksteren.
  • 3. Divisjon, Søndre Bergenhus Amt.
    6 Seksjoner, fra den sydlige del av store Sartor til Osterøen.
  • 4. Divisjon, Søndre Bergenhus Amt.
    3 Seksjoner, fra Hellen til Fedje.
  • 1. Divisjon, Nordre Bergenhus Amt.
    3 Seksjoner, fra Nordre side av Fensfjorden til Stavnæsset.
  • 2. Divisjon, Nordre Bergenhus Amt.
    4 Seksjoner, fra Brandsø til Sellø.
  • 1. Divisjon, Romsdals Amt.
    7 Seksjoner, fra Hareid til Lisæter.
  • 2. Divisjon, Romsdals Amt.
    8 Seksjoner, fra Jævenæs til Hellesylt.
  • 1. Divisjon, Søndmørs Amt
    4 Seksjoner, fra Jøringfjord til Volden.

Kilder

(1) 'Frederik VI fortrolige brevvexling med Norge i 1809', Carl Th. Sørensen, Gyldendalske Boghandels forlag, Kjøbenhavn 1889.
(2) 'Norske Borgervæpningduniformer', Knut Erik Strøm, Forsvarsmuseets småskrift Nr.8, 1992.
(3) 'Våpentyper bestemt i de gamle norske lovene', Rolf Rasch-Engh, Våpen Journalen.
(4) 'For Konge og Fedreland', Sven-Erik Grieg Smith,
Hovedkomiteen for feiringen av Hærens 350-års jubileum i Bergens området, 1978.