Amusetten

Artikkel av Kaptein Fritz C. Skaar i Hærmuseets årbok 1940-46.

Scannet for DSFMC av O.H. Arnesen. Versjon 2.0, 19.1.01.
Det er lagt inn linker til kilder som foreligger i e-tekst format. (Oberstløytnant J. C. Schrøders Erindringer .)

Skarpskyting raufoss 2009, foto Terje Øygard


Den lette infanterikanon som senere ble kalt amusett skal først ha vært brukt av Morits av Sachsen omkring 1740. Hos oss ble den innført i 1758 da infanteribataljonene under utkommanderingen til Holsten fikk seg tildelt hver 2 regimentskanoner.1) Disse ble etterhånden et fast ledd i oppsetningen og var iallfall fra 1772 organisasjonsmessig fastsatt. De var i bruk til 1814. I de 3 felttog i denne periode var alle infanteriets feltbataljoner satt opp med 2 kanoner, enten 1 punds amusett eller 3 punds kort kanon.
Den siste var egentlig en avkortet feltkanon 16 kaliber lang mot feltkanonens 22 kaliber. I Danmark ble den vesentlig brukt av det ridende artilleri og hørte egentlig til artilleriet. Den skal derfor ikke behandles her.
Etter oppgaver over feltoppsetningene hadde vi et ganske stort antall amusetter, visstnok omkring 50 stk. I det første felttog hvor de ble brukt, i Bohuslen 1788, var det 30 stk. ved bataljonene samt et ridende batteri på 16 amusetter.
I senere feltog var infanteribataljonen oppsatt med de reglementerte 2 amusetter, og i 1814 hadde vi dessuten et frivillig ridende batteri fra Christiania under Ludvig Mariboe. Amusetten har altså spilt en ganske stor rolle gjennom et halvt hundrede år og i 3 felttog. Det er derfor påfallende hvor all kjennskap til den er gått i glemmeboken. Skrives det nå om den får en inntrykk av at den nærmest har vært et leketøy. Både artillerister2) og krigshistorikere later til å tro at den har vært så ubegripelig liten at den ingen virkning kunne gjøre. Heller ikke synes de å reflektere over hva slags våpen det kan ha vært som holdt seg i så lang tid og gjennom 3 kriger, men slår seg øyensynlig til ro med at det bare har vært et utslag av militære narrestreker.
Enten man nå tror det ene eller annet om amusetten så kommer man ikke forbi at den i en lang årrekke og i 3 felttog har utgjort et vesentlig trekk i billedet av vårt infanteri. Det skulle derfor være av en viss interesse også for den krigshistoriske forskning å bli klar over hva amusetten egentlig var.
Innen jeg forsøker på det skal jeg imidlertid gi 2 eksempler på hva man tror at amusetten var.
På utstillingen "Rikets Vern" i Trondheim i 1930 var det stilt ut et lite kanonrør av jern ca. 50 cm langt med et kaliber av 2,5 til 3 cm. Det ble opplyst at dette var en amusett. Hvordan dimensjonene stemmer med den virkelige amusett skal vi senere se. Foreløpig er det nok å tenke over at man virkelig har kunnet tro at dette var en feltkanon, brukt så sent som i 1814.
1 Lindbäck-Larsen: "Den norske Hær og 1814" er det på side 107 et fotografi, angivelig av en amusett. Billedet viser en liten kanon med hanker i en slags festningsrappert med små knubbhjul. På side 143 opplyses det at den ble trukket av 2 hester. Hvordan det skulle la seg gj øre opplyser forfatteren forsiktigvis ikke.
Den som var kjent på Artillerimuseet før krigen vil huske kanonen. Den var en av de 2 halvpunds kanoner3) som katalogen opplyser lå i saluttaffutasjer, med kronet C5 på og inskripsjon "Fridrich Meyer Anno 1682".
Kanonen ligger altså både i kaliber og alder nokså langt fra amusetten. Med inntrykket av disse rariteter klart for oss, skal vi så se hva amu setten virkelig var. Prins Carl av Hessen-Kassel var sjef for Artillerikorpset (felles for Danmark, Norge og Holsten) fra 1765 til 1770. Vi støpte dengang våre kanoner vesentlig etter det "gamle systern" fra 1687, men i 1760-årene prøvet man endel nye systemer, dvs. konstruksjoner, således Saint-Germains system av 1762 og Krigsdirektoriets av 1764. 1 1766 fikk man et system for metallkanoner. Det ble kalt Prins Carl av Hessens system og konstruktøren var visstnok den kjente general Huth.4)
Etter dette system ble det støpt bl. a. 18, 12, 6, 3 og 1 punds kanoner. I tiden 1766 til 1813 ble det fra Frederiksværk levert omkring 1000 stykker skyts etter systemet. De ble brukt i stor utstrekning også i Norge hvor bl. a. feltartilleriets 6 og 3 punds kanoner skrev seg herfra, foruten amusettene. Feltartilleriet brukte dem til i 1830-40-årene. I Danmark var de i bruk så sent som under krigen i 1848-51 og etter å være blitt riflet gjorde endel tjeneste så sent som i 1864.5)
Alle kanoner etter dette system har enkelte konstruktive fellestrekk. Normallengden er 22 kaliber, men det finnes også 20 kaliber.
Disse har 5/6 gods over kammeret og 1/2 gods over halsen. Sjelen var enten flat i bunnen eller avrundet med et kulesegment. Tappene stod 1/2 kaliber under kjerne linjen. Kanonene var p. g. a. sin lengde beregnet for en stor kruttladning. Fra 6 punds og oppover bruktes 5/12, de mindre kaliber 1/2 kulesvær ladning. Vekten av røret ble derfor satt til 200 ganger kulevekten.
De 16 kaliber lange 3 punds kanoner støptes også etter systemet, men da de var beregnet for 1/3 kulesvær ladning var dimensjonene på godset tilsvarende mindre.
Alle kanoner etter systemet hadde på bakstykket Kongens kronede navnetrekk eller Kongens brystbillede, tildels med inskripsjon samt på bunnfrisen Friderics Wærck og årstall for støpningen. Alle unntagen amusetten har hanker i form av elefanthoder.
Hodet var avpasset til 1 grad elevasjon i viserskuddet.6)
Amusettrøret er 22 kaliber langt med 1 punds kaliber. Det svarer i nutidsmål til ca. 5,3 cm kaliber og en rørlengde på ca. 116,6 cm. Vekten er omkring 200 pund, ca. 100 kg.


Amusettrør

Hos oss ble det utelukkende brukt lemonlavett. Det var en meget lett lavett som istedetfor svans hadde en gaffel (brancard) der tjente som skjeker under kjøring. Gaffelen hadde tversover, nærmest kanonen, en skammel for retteren.
Røret lå i 2 korte lavetvegger som var bevegelige i horisontalplanet om et pivot ved hjelp av en skrue uten ende med sveiv midt bak. Man oppnådde derved tilstrekkelig sideretningsfrihet innen systemet og behøvde ikke å rette inn ved hjelp av skjekene.
For høyderetningen var det en stillemaskin av samme slag som ved 3 punds kanon. Den besto av en bueformet hevestang som kanonens drue hvilte på. Stangen ble beveget i vertikalplanet i en jernkasse ved hjelp av en skrue uten ende med sveiv på høyre side.
Hjulene var meget høye, 4 1/2 fot (1,41 m) forbundet med en aksel på 4 1/2 fot.7)
Lemonlavetten ble innført i Danmark i 1746 og den første var konstruert av kgl. polsk, dvs. kursaksisk oberst Josef von Vierkott son] var dansk general og inspektør for artilleriet fra mai til august 1746.11) Lemonlavetten har hos oss visstnok bare vært reglementert for anusetten Hærmuseet har 2 for 3 punds kanon.9) Tøjhusmuseet, København, har likeledes 2, begge til forsøkskanoner.10) Det finnes visstnok ikke bevart noen lemonlavett for amusett.
Amusettens lemonlavett ble ansett for å være meget hensiktsmessig for betjening av kanonen. Side- og høyderetningsmekanisinene var lett bevegelige og bekvemme i bruk. Ulempene var at både disse og selve lavetten var svake, tålte ikke større påkjenning og gikk lett i stykker.11)
Kanonen ble trukket av 2 hester i tandem. Stanghesten - i skjekene hadde amusettstangsele med ridepute, bogtre med fast pute, baksele og trekktau.
Forløperhesten hadde amusett - forløpersele med brystblad, kantinsal (enslags kløvsal) og trekktau .12) På god vei og på jevn mark var kanonen lett bevegelig. På ujevn mark og smal vei var fremkommeligheten mindre p. g. a. de høye hjul og det brede hjulspor.
Ved mindre forflytninger under kamp og i et knipetak når hestene var skutt, kunne kanonen trekkes av 3 mann. En 3 alens avanserline med ring i begge ender ble festet til en krok midt på akslen. Gjennom den annen ring ble stukket en 2 alen lang stokk og 1 mann på hver side av linen tok stokken over brystet og trakk.Kanonkommandøren gikk mellom skjekene og holdt disse oppe .13)

Når amusetten med forspent hest skulle flyttes raskt under kamp, satt en mann seg på akslen på hver side av kanonen. 14) Den tredje mann som var fremme ved kanonen skulle antagelig sitte opp på den ledige hest, men. reglementet nevner intet om det.

På venstre side av kanonrøret, for ikke å være i veien for sideretningssveiven, var laderedskapen fastspent:14)

3 krumsettere (inntil 1778 pleilsettere).
1 likesetter med viskerkolv overtrukket med lammeskinn.
1 falkenters.
1 ladeskuffe av kopper. 2 luntestokker.
På høyre side var bundet sammen:
6 trekkremmer.
4 avanserliner.
Til kanonen hørte dessuten:
1 brennerfutteral.
1 rørdåse.
1 melkruttdåse.
2 kardustasker.
1 vannspann.
1 lunteforberger "i hvilken lunten konserveres i brann når det regner.15)

Til hver kanon hørte en tospent karduskjerre hvor dette ble kjørt. Hva der forøvrig skulle finnes av rekvisiter m. v. fremgår ikke av reglementet, men av en utlevering på mobiliseringsrekvisisjon i 1813 kan en se hva der forøvrig dengang ble ført med:

1 opprømmer med remmer.
1 durchlager med do.
1 messingrømnål med do.
1 skrunøkkel.
1 tjærekanne.
1 reiseøks.
1 meisel.
1 skrutrekker.
2 fornaglingssøm.
1 tverhammer.
4 stk. reserve viskerbekledning.
1 loddent lammeskinn med 30 søm og 1 lodd seilgarn.
1 dobbelt dragbånd.
2 hjulbolter m. møtrikker.
24 hjulsøm.
1 reservefjær til stillemaskinen.
2 kantiner (trekasser overtrukket med sortmalt seilduk, foret med lammeskinn).
1 ammunisjonskasse til kardetskskudd på 50 rom.
2 ditto til kuleskudd.
10 pund verk til skuddenes innpakning.

Av ammunisjon var der:
124 kuleskudd.
66 kardetskskudd.
15 blikkardetsker fylt med blykuler.
12 signalkarduser.
10 ledige hårdukskarduser.
300 skarpe fenghullsrør.
45 brennere.
2 stk. lunte a håndbusk.
6 stk. lunte innfyrt a favne. I pund melkrutt.
2 lodd stupin og luder.
50 innfyrte rørstengler.
50 ekserserrør.
samt endel karduspapir, annet papir, tråd og line.16)
2 kanoner hadde sammen en oppsats i futteral og 1 kvadrant.
Etter en annen angivelse hadde hver kanon 1 kardus- og 2 ammunisjonskjerrer med ammunisjonsmengden øket til
280 kuleskudd
80 kardetskskudd. 17)

Hverken etter reglementet fra 1777 eller utleveringen i 1813 kan det ses at det var mere enn en karduskjerre pr. kanon.
Kardusen var av hårduk eller stampet vadmel. Den var bundet fast til såvel kule som kardetsk. Kulen veiet 1 pund (ca. 500 gr.) med en diameter på 5,1 cm og kruttladningen 14 lodd (218 gr.).

Patron, kuleskudd og muskettkuler til kardesk. foro Terje Øygard

Kardetsken bestod av en blikkbøsse med 60 stk. 1 lodds (15,57 gr.) blykuler, totalvekt ca. 1 kg. og kruttladning på 16 lodd (ca. 250 gr.).
Det bruktes også en annen kardetsk med 40 stk. 1 1/2 lodds kuler.18)
Fengrøret var enten det eldre blikkfengrør eller det nyere sivfengrør.
Blikkfengrøret bestod av et rør dannet av en sammenfoldet metallstrimmel hvis øverste ende var uthogget i 4 fliker som dannet en liten kurv, antagelig med pappbunn og overbundet med papir. Kurv og rør var fylt med melkrutt. Røret var 6,5 cm langt.
Sivrøret bestod av et hult strå og en liten trekopp som var dekket med en pappskive og overbundet med papir. Røret var fylt med fengrørsats, koppen med melkrutt. Røret var 5,6 cm langt.19)
Luder var bomull og melkrutt. Det ble brukt i koppen istedetfor løst melkrutt. Det luder som førtes med skulle visstnok brukes om melkruttet blåste bort for å få tent rørladningen.
Ekserserreglementet synes å forutsette at ladningen førtes inn i Røret uten forladning eller vikling av kulen. Dette fremgår av en bestemmelse om at kanonen ikke må flyttes ladet. Ladningen skal først tas ut ved å senke kanonmunningen, da "falder ladningen i almindelighet gjerne ut."20)
Ved utleveringen i 1813 fikk man imidlertid med verk (dvs. drev, oppplukket tauverk) i så stor mengde at det neppe kan ha vært bare for innpakning av kulen når en ikke lengere hadde ferdige kuleskudd, men brukte løst krutt og kule. Med kardus skulle ellers kardustøyet gi tilstrekkelig tetning da det var snørt om en storsirkel på kulen, men så sent som i 1813 var nok kanonrørene for det meste så utbrent at spillerommet, som opprinnelig var 2 mm, var blitt så stort at en har trengt ekstra tetning selv når en brukte karduser.
Da skuddene lå hver i sitt rom er det lite sannsynlig at det med "skuddenes innpakning" siktes til transportpakning.


Amusett etter ekserserreglementet 1778.

Til betjening av amusetten trengtes 4 mann:

Eneren: Kanonkommandør, retter og fyrer.
Toeren: Ved setteren til å viske, lade osv.
Treeren: Ved kardustasken og til å sette rør på.
Fireren: Ved ammunisjonskjerren forsynt med den annen kardustaske for å løse av treeren.
Dessuten var det en kusk, "stykknekt" til kanonhestene. Det er intet nevnt om kusk til karduskjerren. Etter reglementet skulle kjerren under kamp følge sin kanon på 100 skritts avstand "og slett ikke lade den av syne". Fireren hadde ansvaret herfor "så lenge han, formedelst avgang etc., ikke behøves ved amusetten ."21)
Etter de oppsetningsplaner og styrkelister som har vært tilgjengelig er det overalt 5 mann pr. amusett. Men da kusken ved karduskjerren ikke har behøvet øvelse med amusetten, er det mulig at han er regnet med blant bataljonens vanlige trenkusker og derfor ikke er nevnt særskilt.
A. Bloch har tegning av en amusett. Den har 6 manns betjening. De er en mulighet for at han har funnet noe om kjerrekusken og har plasert ham feilaktig som kanonmannskap. Tegningen stemmer forøvrig med fotografi av en amusett i Armemuseum, Stockholm.22) Vi mistet den under kampen ved Berby 12/9 1808.Berby 1808


Amusett (Blochs tegning).

Bataljonens 2 amusetter stod som oftest under kommando av en yngre infanteriløytnant. Betjeningen var infanterister som var opplært i amusetteksersis.
Ekserserreglementet sier at når det settes opp en infanteribrigade å 3 regimenter - altså 6 bataljoner med i alt 12 kanoner - vil det fra Artillerikorpset bli avgitt en offiser samt pr. regiment 1 underoffiser. Dette er "alt hva Artillerikorpsets nærværende styrke kan tilveiebringe".
"Offiserens hovedpost vil være hos den general, som kommanderer infanteribrigaden, og når de til brigaden hørende regimentskanoner sammenstøter i et feltbatteri, kommanderer han samme, ellers er hans oppholdssted snart her, snart der. Underoffiseren går fra en kanon til en annen ved hans regiment."23)
Ekserserreglementet gir liten beskjed om den taktiske anvendelse av regimentskanonene. En får vite at de kunne samles i batteri og altså brukes som vanlig artilleri. Om deres bruk som ledsageskyts er det bare en eneste anvisning. Av den fremgår det at kanonene kunne innrangeres i den sluttede bataljons fektningsfront og følge bataljonsjefens ildkommando. Denne var en lang og omstendelig affære. Først skulle der tas på aksel gevær, som var utgangsstillingen for ildkommandoen. Deretter presenter gevær - i 3 tempo - og så "geværet flatt". Først når bataljonsjefen var kommet så langt, ga amusettkommandøren sin første kommando: Lad kanonen.24)
De krigshistoriske beretninger om kamper hvor amusetten har vært brukt går lite i detaljer. Ofte er det ikke engang mulig å finne ut om kanonen har vært brukt som ledsageskyts eller i batteri. I forsvarsstillinger ser en ofte at 2 eller flere amusetter har vært gravet ned i høyde med infanterilinjene eller i egne skanser foran. Det ser ikke ut til å ha vært brukt å ha dem bak infanteriet.
I Bohuslen 1788 ble kampen ved Kvistrum vesentlig utspillet som en duell mellom det svenske artilleri og et batteri på 16 amusetter, hvorav 2 var avdelt som signalkanoner, kfr. utleveringslisten fra 1813 hvor det er ført opp 12 signalkarduser pr. kanon.
I kampen om Lierstillingen i 1808 og 1814 ble amusetten brukt med god virkning. De stod dels i den fremskutte skanse, dels nedgravet i høyde med hovedforsvarslinjens skyttergraver.
Oberstløytnant J. C. SchrøderSchrøders Erindringer førte i 1814 som 19-årig premierløytnant kommandoen over amusettene ved 1. bataljon av Telemarkske Regiment. Han forteller at det var en kommando han "lenge hadde stundet etter", noe som ikke nettopp tyder på at amusettene var så rent å forakte.
Hva han mente å kunne utrette med dem i retning av sikker skyting vises av at han skjøt etter en enkelt fiendtlig offiser som rekognoserte mot stillingen ved Sannesund. "Jeg ga ham et kuleskudd, det gikk for høyt, men det neste gikk ham om benene."
Under den senere kamp var holdet ikke lengere enn at det ble skutt infanterisalver mot kanonene som stod udekket. Da man så avanserte, var det med kanonene i infanterikjeden.
Her ble de altså helt brukt som ledsageskyts.
Schrøder sier at kanonene hadde gode sikteinnretninger , men at virkningen "var visstnok ikke stor, og den største var sikkerlig den tillit våre infanterister hadde til dem, og det moralske inntrykk de gjorde på fienden."25)
Samtidige data som gir opplysning om skuddviddene ved amusetten har det ikke lykkedes å finne utover hva oppsatsen forteller.
Etter denne var viserskuddet med fullkule 800 skritt, med kardetsk 300 skritt. For kule går oppsatsen til 1900 skritt med 8 grader elevasjon, for kardetsk til 400 skritt med 1 1/2 til 2 grader elevasjon. El-idel sammenlignende skytninger fra 1840-årene stemmer godt med disse tall. Amusetten hadde riktignok da fått ny lavett og nye siktemidler, men selve røret var det samme.
Fra 1832 hadde man arbeidet med konstruksjon av en bergkanon. Amusetten kunne riktignok "i visse måter anses som fjeldartilleri", men affutasjen var uskikket p. g. a. de høye hjul og den store hjulavstand. Kalibret var for lite, det ga "en ringe virkning, især hva kardetsker angikk" og der kunne ikke brukes granatkardetsk, noe som man anså for uomgjengelig nødvendig.26)
Gjennom en rekke forsøk ble man i 1839 stående ved en 6 punds 12 kaliber lang kanon som veiet 345 pund. En slik ble fastsatt som modell i 1848.27)
1 1844 ble det foretatt sammenlignende marsj- og skyteforsøk med bergkanonen og amusetten. Denne var forandret, hadde fått en blokklavett med mindre hjul og hjulavstand. røret fikk påsatt en falk - visstnok for å gi kanonen 00 elevasjon i viserskuddet slik som den 6 pundige - og det ble satt en jernklakk på bunnstykket for anbringelse av fast oppsats. Opprinnelig hadde amusetten - som de øvrige kanoner dengang - brukt den vanlige løse oppsats av tre.
Etter innskytingen fikk bergkanonen skytetabell opp til 1800 alen. Man regnet med at kuleskuddets virkning i full flukt antagelig var inntil 1200 alen og at en på flat mark kunne bruke rikosjetter inntil 1500 alen.
Dessverre foreligger ikke detaljer fra skytingen.
Konklusjonen går ut på at skuddistansene ved bergkanonen "ikke var betydelig mindre under de forskjellige elevasjoner enn ved 1 punderen hvorimot skuddifferansene og sideavvikelsene ved den siste var ikke ubetydelig større enn ved 6 punderen ."28)
Amusetten skjøt altså med samme elevasjon noe lengere enn bergkanonen, men avvikelsene i lengde og side fra skudd til skudd var størst ved amusetten.
Noe helt pålitelig billede av amusettens ballistiske egenskaper gir dette neppe. Som vi skal se senere var rørene sterkt utbrent. En kan derfor sikkert gå ut fra at under like- forhold - dvs. at amusettrøret også hadde vært nytt - ville amusetten fått betydelig større skuddvidder og atskillig mindre spredning.
At amusetten engang ble betraktet som et meget sikkert skytende våpen viser oberst Schrøders beretning. Man vil neppe skyte med kanon på en enkelt mann uten en ganske sterk tiltro til våpnet. Sammenlignet med bergkanonen er det klart at man kom til det resultat at denne var å foretrekke, et resultat man også kom til ved kardetskskytingen.
Bergkanonens kardetsk hadde 85 stk. 1 1/2 lodds kuler og var "fullkommen virksom" inntil 500 alen. Amusetten brukte de foran nevnte kardetsker. Med 1 lodds kuler var den virksom inntil 300 alen, med 1 1/2 lodds til 400 alen.29)
Det sier forsåvidt lite at bergkanonen på alle distanser hadde 2 ganger så mange treff i skiven som amusetten. Den hadde jo omtrent det dobbelte antall kardetskkuler.
Som man ser stemmer resultatene av forsøkene helt med det som kan leses av oppsatsen. Om en har kunnet bruke fullkulen med noen virkning på så langt hold som 1800 alen tør imidlertid være tvilsomt. En muligens noe pessimistisk uttalelse fra samme tid som ekserserreglementet for amusetten sier at kanonkulene (fra feltartilleri) var på 1200 skritt "ennu uvisse". På 600 skritt begynner de å bli visse og på 300 skritt er de "rett virksomme".30)
Men når amusetten har oppsats til 1900 skritt og vi av forsøkene vet at den skjøt lengere enn 1800 alen, tør en vel gå ut fra at den har vært brukbar opp til iallfall 12-1500 skritt.
Dengang amusetten ble br ukt, var infanterigeværet meget lite effektivt utenfor ca. 300 alen. Endel forsøk fra begynnelsen av 1800-årene viser at treffsannsynligheten sank raskt med avstanden. Mot en 6 fot høy og 200 fot lang skive som altså svarte til et sluttet kompanis ildfront, kunne en regne med treff:

 

På	100 skritt	2/3-3/4	av antall skudd
"	200	"	-112	"	"	"
"	300	"	1/4	"	"	"
"	400	"	1/9	"	"	"
"	500	"	1120	"	"	"
"	600	"	1/100	"	"	"

For at kulen skulle ha noen virkning måtte den kunne slå gjennom ett entoms granbord. På 300 skritt slo den gjennom 11/2 og på 400 slo den ikke lengre med sikkerhet gjennom ett bord. Utover 400 skritt var den uten virkning.31)
Kulen hadde altså tilstrekkelig virkning opptil 400 skritt, men på denne avstand var spredningen så stor at bare 1/9 av skuddene traff et stort mål og under fredsskyting.
Dette stemmer godt med tidens taktiske oppskrift, at 300 skritt var den ytterste grense for infanteriets ildåpning.
Når det gikk regelrett for seg, marsjerte infanteriet opp foran en forsvarsstilling på 12-1500 alens avstand. Her gikk man over fra marsj kolonne til fektningsformasjon, altså enten kompani- eller pelotongskolonne eller bataljonen i karré med 1 kompani i fronten. I alle tilfelle brede og dype formasjoner som frembød gode mål.
Amusettene ville altså kunne ta en fremrykkende fiende under ild med kuleskudd fra han marsjerte opp og med kardetsker fra infanteriet åpnet ilden.
Nå var selvfølgelig både den lille fullkule og de små kardetsker av liten virkning sammenlignet med artilleriets 3 og 6 pundige feltkanoner. Men som infanterivåpen må en anta at amusetten var både virksom og brukbar.
Nå er det allikevel ikke tvilsomt at våpnet må ha kommet i en viss miskreditt, ellers ville man ikke nå hatt noe grunnlag å bygge den oppfatning på at de var så små og leketøysaktige. jeg vil gjette på at det opprinnelig har kommet av at de har vært brukt utenfor sitt rette virkefelt, dvs. som artilleri. Når de da er blitt sammenlignet med det virkelige feltartilleri, er det rimelig at dette har vært helt overlegent.
Da prøvene i 1848 var ferdige og man hadde bestemt seg for bergkanonen, ble det ved kgl. res. fastsatt at amusettene skulle selges og de innkomne beløp anvendes til innkjøp av bergartillerimateriell. Dessverre gikk man så grundig tilverks at det nå bare er bevart 2 amusettrør. (AAO, K.II nr. 34 og 35). Inntil 1940 hadde en også endel ladetøy m. v., men det har ennå ikke lykkes å identifisere det, om det er bevart.
Rørene er de 2 som ble brukt til prøveskytingene. De er 1,17 m lange. På bakstykket er kronet C7 inne i en krans og på bunnfrisen 17 Fridrics Wærck 91.
På venstre tapp har de innslått pundvekten som for nr. 34 er 203 og 200 for nr. 35.
Sjelen er i begge rør sterkt utbrent med dype groper. Kalibret ved munningen måles nå til henholdsvis 5,9 og 6,3 cm.
På begge er det av hodet tatt ut et stykke for å gi plass for en falk som er festet med 2 skruer. Falken mangler på nr. 35.
På bakstykket er festet en jernklakk med hull og skrue til feste for fast oppsats.
Om druen er satt et jernbeslag for befestigelse til høyderetningsstangen.
Museet har bevart 2 størrelser av kardetsker av forøvrig samme type.
Bøssen er av jernblikk lukket i endene med trespeil. På den side som har vendt inn mot ladningen er blikket klippet opp i spisser og bøyet on] speilet. Rester av snøring viser at kardusen har vært bundet til. Den ene har 18 cm lang bøsse av 5 cm kaliber. Den inneholder 60 stk. 1 lodds jernkuler.
Den annen er 9,6 cm lang med kaliber 5,2 cm og inneholder 16 stk. 1 1/2 lodds jernkuler.

 


Amusett-oppsats og kardetsker.

Ingen av disse stemmer med de foran nevnte reglementerte karduser, og det foreligger ingen opplysninger om dem.
Av tilbehøret kjennes i øyeblikket ikke annet enn den løse tre-oppsats med messingskyver og messingbeslag under, avrundet etter kanonrørets overflate.
Vi har nå sett hva amusetten var: En liten feltkanon eller rettere en infanterikanon, med forspenning og utstyr som en feltkanon og med en respektabel effekt, det lille kaliber tatt i betraktning. Noen "dukkekanon" som den på "Rikets Vern" eller raritet som den i "Den norske Hær og 1814" var den iallfall ikke.

 

Litteraturfortegnelse

(Forkortelse i parentes.)

Barstad, H. J.: Den Bergenhusiske nationale Skarpskytterbataljons Historie. (Kria 1914) (Barstad).
Glunder, G. W.: Einrichtung und Gebrauch des kleinen Gewehrs. (Hannover 1829). (Glunder).
Gruner, ll.: Den Kgl. Norske Artiller i- og Konstruksjons-Kommissions Arbeider i Aarene 1814-1858. (Chria 1901). (Gruner).
Gruner, H.: Beretninger om Det Norske Artilleri (Chria 1905). (gruners art.).
jakobsson, Th.: Svenskt Lantførsvar, Armémusei Skrifter Il. (Stklm 1946). (Jakobsson).
Lindbåck-Larsen: Den Norske Hær og 1814. (Oslo 1,946). (Lindbeck-Larsen).
Nielsen, R. Roscher: Befalsskolen for Hærens Artilleri 1785-1935 (Oslo 1935). (Roscher Nielsen).
Nielsen, V.: Fængrør, Dansk Artilleri Tidsskrift nr. 6/1940. (Nielsen).
Oxholm, P. L.: Anvisning til Feldt-Ingenieurkonsten, (K.havn 1777) (Oxholm).
Schrøder, H.: Oberstlieutenant Jens Christian Schrøders ErindringerSchrøders Erindringer (Kria 1924) (Schrøder)
Exerceer-Reglement for det Kgl. Artilleric-Corps. (K.havn 1778) med Bilag 1786 og Tillæg 1787. (Exregl.).
Haandbog for Det norske Artillerie 3die Bind (Chria 1857) (Hdbk.).
Katalog over Artillerimuseet paa Akershus. (Chria 1904) (AAO).
Tøjhusmuseets VejIedninger, Kanonhallen (K.havn 1946) (TMK).

 

Henvisninger

1) Gruner art. s. 133. 2) Roscher Nielsen s. 17 ff. 3) AAO, Il K nr. 4-5. 4) Gruner art. s. 81 ff. 5) T M K s. 44. 6) Hdbk. s. 2 ff. 7) Hdbk. s. 6 ff. 8) T M K s. 36. 9) AAO, II K nr. 12-13. 10) T M K lir. 3,51 og 353. 11) Hdbk. s. 7. 12) Barstad s. 259. 13) Exregl. s. 90. 14) Exregl. s. 87. 15) Exregl. s. 37 ff. 16) Barstad s. 257 ff. 17) Gruner s. 20. 18) Hdbk s. 90. 19) Nielsen s. 199 ff. 20) Exregl. s. 89. 21) Exregl. s. 89. 22) Jakobsson s. 33 og 44. 23) Exregl. s. 11 ff. 24) Exregl. s. 21. 25) Schrøder, s. 42 ff. 26) Hdbk. s. 46 ff. 27) Gruner s. 61 ff. 28) Hdbk. s. 89. 29) Hdbk. s. 90. 30) Oxholm s. 592.. 31) Glunder s. 418 ff.

Neste side: Muskett
Neste side: Tidligere bravader